Arbeidet på Stortinget

I dag blir alle saker, også lovsaker, tatt opp i plenum i Stortinget. Vanligvis må minimum halvparten av representantene være til stede når det skal voteres. I grunnlovssaker er kravet to tredjedeler. Tidligere delte Stortinget seg i to - i Odelstinget og Lagtinget - når det skulle vedta en lov, men 1. oktober 2009 ble denne ordningen avskaffet. For å hindre formelle feil ved vedtaket blir lovforslag behandlet to ganger i Stortinget med minst tre dager mellom hver gang.

Stortingsrepresentantene er medlemmer av komiteer. En komité har ansvar for et bestemt samfunnsområde, for eksempel har Utenrikskomiteen ansvar for utenrikspolitikken, justiskomiteen har ansvar for lov og rett og så videre. I komiteene er partiene representert etter hvor mange representanter de har på Stortinget. De partiene med flest representanter på Stortinget, får også flest representanter i komiteene. Små partier får ikke medlemmer i alle komiteene. I komiteene blir stortingsrepresentantene spesialister på ulike områder. Det er så mange saker som skal avgjøres i Stortinget at alle ikke kan sette seg like godt inn i alle. Komiteene forbereder saker som skal opp i Stortinget. De fleste av sakene som tas opp, kommer som lovforslag fra regjeringen. Slike forslag kalles proposisjoner.

I tillegg til å være medlemmer av en komité, er stortingsrepresentantene også med i sitt politiske partis partigruppe. Der blir alle saker som skal opp i Stortinget, diskutert.

På Stortinget.no kan du lese mer om arbeidet i Stortinget .

Regjeringstyper

Det er flertallet i Stortinget som bestemmer hvilken regjering vi skal ha. Vi kan ha ulike typer regjeringer. Regjeringen kan være enflertallsregjering. Da har den et flertall, altså over 50 %, av representantene på Stortinget bak seg. En mindretallsregjering har ikke et flertall bak seg. En slik regjering må få støtte for sine saker fra andre partier som ikke er med i regjeringen. En regjering kan være dannet av ett eller flere partier. En ettpartiregjering er dannet av medlemmer fra ett politisk parti, mens en flerpartiregjering har medlemmer fra flere partier. En flerpartiregjering kalles også en koalisasjonsregjering fordi det er flere partier som samarbeider. De partiene som danner regjering sammen, blir da enige om hva de mener i ulike saker, og lager en regjeringserklæring. En flerpartiregjering kan være en flertalls- eller en mindretallsregjering.

En ettpartiregjering som samtidig er en flertallsregjering, vil ha størst mulighet for å få gjenomslag for sine saker. En mindretallsregjering som samtidig er en flerpartiregjering, vil være den regjeringstypen som vil ha størst problemer med å styre. Årsaken til dette er at de har et flertall av representantene på Stortinget mot seg, samtidig som de ulike partiene i regjeringen må gi avkall på noen av sitt partis saker for å bli enige med de andre partiene de sitte i regjering sammen med.

Regjeringen kan komme i den situasjon at de ikke mener det er riktig å rette seg etter krav som stilles til den fra et flertall i Stortinget. Da kan regjeringen stille kabinettspørsmål. Regjeringen sier da at den vil gå av hvis den ikke får gjennomslag for en bestemt sak. Dette er et maktmiddel for regjeringen. Dersom Stortinget ikke vil ha en annen regjering, eller det ikke er mulig å danne en annen regjering ut fra sammensetningen i Stortinget, må stortingsrepresentantene stemme for regjeringens forslag og la den sitte.

Kabinettspørsmål har vært den vanligste årsaken til at regjeringer har gått av i Norge, ved siden av valgnederlag. Statsminister Kåre Willoch fra Høyre stilte kabinettspørsmål to ganger. Første gang i 1985, da regjeringen ville innføre Lotto. Da fikk Willoch flertallet i Stortinget med seg, og ble sittende som statsminister. Neste gang Willoch stilte kabinettspørsmål, var i 1986. Regjeringen foreslo da å øke bensinavgiften. Flertallet i Stortinget stemte mot forslaget, og Willoch og hans regjering måtte gå av.

Valgordning

Norge er delt opp i valgkretser . Ved Stortingsvalg er det 19 valgkretser, en for hvert fylke. Vi velger 169 representanter til Stortinget. Hvert fylke har et bestemt antall plasser på Stortinget. Hvor mange representanter hvert fylke har, avgjøres blant annet av antall innbyggere i fylket og av avstanden til Oslo. Årsaken til dette er at en mener det er viktig å sikre folk i distriktene, slik at ikke sentrale strøk av landet med flere innbyggere får for mye makt. Det trengs rett og slett ikke så mange stemmer for å få en representant inn fra Troms som fra Oslo. Hver Stortingsrepresentant fra Oslo har altså flere stemmer bak seg enn en representant fra Troms. Høres det rettferdig ut? Tanken er at folk fra Oslo og områdene rundt Oslo har kortere vei til Stortinget enn folk fra Troms har. Jo lengre vekk fra Stortinget, jo færre stemmer bak hver representant.

#IIIT-2 antall representanter bak hver representant i utvalgte fylker

Hvilke partier som blir representert på Stortinget, er det antall stemmer de har fått ved valget, som avgjør. Dette kalles forholdstallsvalg . Enkelt forklart vil det si at jo større et parti er, jo flere representanter skal det få på Stortinget. Utrekningssystemet for hvor mange representanter hvert parti får i forhold til antall stemmer, er komplisert. Dette utrekningssystemet favoriserer de største partiene. Det er viktig for å sikre et stabilt styre av landet. Dersom det er mange små partier med få representanter på Stortinget, vil det være vanskelig å danne en regjering som har støtte fra et flertall.

Av de 169 stortingsrepresentantene velges 150 av disse direkte fra fylkene. I tillegg er det 19 utjevningsmandater . Disse utjevningsmandatene skal gjøre det lettere for små partier å få representanter inn på Stortinget. Når en rekner ut hvilke partier som skal få utjevningsmandater, ser en på landet samlet, og ikke på hvert enkelt fylke. For å få et utjevningsmandat må partiet ha fått mer enn 4 % av stemmene på landsbasis. Vi har altså en sperregrense på 4 % i Norge. Det vil si at en ikke får utjevningsmandat hvis partiet har under 4 % oppslutning på landsbasis. Men selv om et parti ikke når opp til sperregrensen på landsbasis, kan det få representanter inn på Stortinget. Partiet kan ha fått stor oppslutning i ett fylke, og dermed komme inn blant de 150 representantene som velges fra fylkene, selv om partiet ikke har fått noen stemmer i de andre fylkene.

Ved fylkestingsvalg er valgkretsen fylket, og ved kommunevalg er valgkretsen kommunen. Hvor mange representanter som skal velges til fylkestinget og til kommunestyret, varierer fra fylke til fylke og fra kommune til kommune. Det er antall innbyggere i fylket og i kommunen som avgjør dette. Valgsystemet i fylkene og i kommunene er også forholdstallsvalg. Partiene får altså representanter i fylkestinget og i kommunestyret etter hvor mange stemmer de får ved valg.

Det er valg til Sametinget hvert fjerde år, samtidig med Stortingsvalget. Ved sametingsvalg er landet delt inn i 13 valgkretser. Det velges 43 mandater til Sametinget. Det er tre representanter fra hver av kretsene, og så er det fire utjevningsmandater. Partiene får også her representanter etter hvor mange stemmer de har fått ved valget, det er altså et forholdstallsvalg. Sametinget velger en sametingspresident som leder møtene i Sametinget

Disse oppgavene kan egne seg for elevene:
  • Hvorfor har vi utjevningsmandater ved Stortingsvalget? Forklar hvorfor vi har en sperregrense på 4 % for partier for å få utjevningsmandater på Stortinget. Er det riktig å ha en slik sperregrense?
  • Forklar hva figuren "antall stemmer bak hver representant på Stortinget" viser, og hva som er årsakene til dette.

Maslows behovspyramide

En kjent psykolog, Abraham H. Maslow, mente at de grunnleggende behovene måtte være der før en i det hele tatt kunne tenke på andre typer behov. Hvis vi er opptatt av hvordan andre oppfatter oss eller hvordan vi kan leve et godt liv, så mente Maslow at det er behov vi kan "tillate" oss fordi andre enda viktigere behov allerede er dekt. Behovet for status, det å bli anerkjent av andre, er behov vi mennesker har. Føler vi oss akseptert, er det lettere å tenke seg hva vi vil med livet vårt, realisere seg selv. Da kan vi sette opp ønsker og mål for hva vil og også klare å tenke på hvordan vi skal nå de målene vi har satt oss.